Geir Ove og Ivar åpnet helt etter boka i London: 1. d4 d5 2. Bf4 Nf6 3. e3 Bg4 4. Nf3 e6 5. Bd3 c5 6. c3 Nc6 7. Nbd2 Bd6. Her så alt rolig og voksent ut, helt til Geir Ove begynte å få idéer.

Etter 8. Bxd6 Qxd6 og 10. e4? dxe4 11. Nxe4 Nxe4 12. Bxe4 fikk Ivar gode muligheter, og da Geir Ove i tillegg spilte 15. O-O-O og lot svart svare med 15…Bxf3 16. gxf3 Qxf3, begynte kongestillingen å ligne mer på et trekkspill enn et forsvarsverk.

Men så gjorde Geir Ove det han kan best: han sluttet å bry seg om stillingen så lenge han hadde angrep. Med 17. Rhg1 g6 18. Rg3 og 20. Rg5 var plutselig begge tårnene på g-linja, og da er det sjelden et godt tegn for motstanderen.

Etter 21. Rdg1 Rfd8? kom partiets øyeblikk: 22. Rxg6+!!. Et tårnoffer med full overbevisning, og et trekk som basically sier “nå spiller vi sjakk på ordentlig”. Ivar tok 22…fxg6, men da var kongen allerede dømt til å leve resten av partiet på flukt. Fortsettelsen kom kontant: 23. Rxg6+ Kf7 24. Qg7+ Ke8, før Geir Ove avsluttet med 25. Rxe6#.